Naturen har sine infame måter å fortelle at "Tida går og du er nok ikke så ung som du trodde, gitt".

Da tenker jeg ikke på slike ting som at du stadig oftere tar deg i å si at dagens musikk er bare bråkete dunk-dunk totalt uten melodi.

Eller at det er blitt så slitsomt å være fyllesjuk at det er like greit å la det være. Dessuten er det ikke så verst å være hjemme på fredagskvelden, det er jo så mye bra på TV...

Eller at prakteksemplaret du kom i prat med den kvelden du faktisk var ute, viste seg å være datteren til en du gikk i klasse med.

Eller at du er blitt stadig mer opptatt av at klærne og skoene skal være praktiske enn at de skal være tøffe.

Eller at du har hentet inn tilbud på pensjonsforsikring og har begynt å interessere deg for slektsforskning.

Nei, det jeg tenker på er hår.

Av en eller annen grunn får vi menn etter hvert som vi blir eldre, hår på helt meningsløse plasser. For ganske mange virker det som om håret gradvis flytter seg ned fra hodet og plasserer seg rundt omkring på kroppen.

Selv har jeg beholdt håret på toppen, og at det har blitt grått har jeg ingen problemer med. For jeg er nemlig ikke "grå", jeg er "distingvert"...

Da er det verre med den uryddige og tynne pelsen som nå gror vilt på ryggen, skuldrene, overarmene og til og med på fingrene og tærne. Hva er vitsen med den!? Øyenbrynene blir digre og bustete. Det har begynt å vokse hår både i og på ørene. Hvorfor i alle dager gjør det det? Er det et slags ondsinnet hint om at vi snart kommer til å bli så senile at vi går oss vill midt på vinteren uten lue, og at det da kan være greit med naturlige ørevarmere?

Og ja, jeg innrømmer det: Jeg har nesehår-saks.

Jeg bruker i det hele tatt stadig mer tid på badet, i kamp mot naturkreftene. Gudene skal vite hva som er meningen med dette. Det er på håret jeg gir opp...

Les flere av Brøskes betraktninger:

"Tatt av vinen"

"Ute å kjøre"

"Namnet mitt er..."