tp_leserinnlegg

Er rindalingene gløggere og bedre i slåsting enn surnadalingene ?

Argumentasjonen kunne det kanskje vært fristende å stille i tilknytning til den nå heldigvis dalende diskusjonen om hvorfor Rindal ikke ønsket å bli slått sammen med Surnadal. Men la det med en gang være avklart at med mine aner jevnt fordelt mellom Rindal og Surnadal, er det ikke jeg som står bak spørsmålsstillingen. Så bare la pennen ligge til dere har lest hele innlegget.

Lærer Peder Mo (f. 1854) holdt en gang et foredrag på et ungdomsmøte i Rindal. Noe senere ble foredraget tatt inn i et hefte med tittelen ”Det kristelige liv i vårt land – Rindalen i særdeleshet- i slutningen av 18. og begyndelsen av 19.århundre”. Her fortelles det blant annet om en Tølløv Harrang:
Tølløv Harrang fra Rindalen var mykje på vidvanke. Og han vart namngjeten yver heile Nordmøre, ja i grannebygdene og. Det er ingen namn på dei kantane som dei fortel so mykje om, som om `n Tølløv.

Surndølen har det ordet på seg hjå dei andre nordmøringane  at dei er leie i kjeften, so dei er ikkje gode å bitast med. Men når ein skal sjå væl etter so er det ikkje sjølve surndølene det helst er meint på, det er rindølene. Rindalen høyrde under Surnadalen alt fram til 1857. Frå denne vesle dalen har det no elles kome ymse av dei fremste mennene både i Surnadalen og i Rindalen.

Rindølene skil seg greit ut ifrå surndølene. Det er mest som eit anna folkeslag, dei uppi Rindalen. Dei er ulike på skap. Rindølene er helst stutte og noko førebygde- når surndølene er lange og granne og slute. Sjølve måle er annaleis. Det er mest trøndsk uppi Rindalen. Dei segjer ”itt” og ”oss” og ”bekken”, når dei i Surnadalen segjer ”ikkje” og ”vi” og ”bekkjen”. Rindølene hadde i gamall tid ord på seg for å vera so svinte og gløgge, og dei var betre enn andre i fangtak og slåsting. (Uthevet av meg)..

Så konklusjonen må bli at enkelte sider ved den pågående kommunereformen ikke må knyttes opp til det gode forholdet som det alltid har vært mellom rindalingene og surnadalingene.

Jon Sveen