Slakting av gris 1

Edgars fotoarkiv ruller videre fra 9. desember 2006

1977(?): Julegrisen slaktes og "bonusspor" fra Gunnar i Løften

Edgars fotoarkiv 1 finner du her under På Porten (der du også finner mange andre arkivsider - blant anna Willys arkivdykk og Bjørn Tores arkivdykk) når du er på Hovedsida. Sjå også Edgars fotoarkiv 2010 og Edgars fotoarkiv 2011. Denne griseslaktinga og bonusen fra Gunnar finner du under Edgars fotoarkiv 2!


Slaktinga er i full gang. Fra venstre Lars Bakken, Birger Bolme og Birger Bakken.

Når det satte inn med kjølig ver på seinhausten og tidlig vinter var det tid for slakting
på gardene den tida slikt arbeid vart utført på kvar gard. Det siste som ble slaktet var
som regel "julegrisen". Dette var en helt naturlig ting heime på garden den tida jeg
voks opp. Siste gang jeg fikk sjå skikkelig gammeldags griseslakting på "slaktarslede"
var i 1977 eller 78, på Rindalsgjerdet.
   Dette var en periode av mitt liv da jeg må innrømme at jeg nok var noe over gjennomsnittlig
interessert i fotografering og fotoutstyr! Jeg beveget meg ikke så ofte ut uten å ha med en
fotobag med noen kilo fotoutstyr. Dette la nok folk merke til, og av og til fikk jeg tips om gode
motiver. Slik som en dag, da jeg fikk telefon fra en som fortalte at: "No er det god, gammeldags
grisslakting på Rindalsgjerda! Det må du ta bilde av".
   Jeg kjørte dit, og da var Lars og Birger Bakken sammen med Birger Bolme i full sving
med å skålde grisen og rake bust. Birger Bolme beklaget at jeg ikke kom et kvarter tidligere.
For Lars satt oppå ryggen på grisen da den ble leid ut av fjøset, og det var visst nok litt av
et syn etter som Birger fortalte. Slaktinga gikk godt, etter gammeldags metode.
Skåldingsvatnet ble fordelt fra en kaffekjel av kopper - alt slik som jeg mintes det fra
guttedagene. Den tida da naboen vår, Jon Rindli, var den faste slakteren oppi Romundstadbygda,
og vi ungene såg på og fulgte med hele prosessen "fra gris til kotelett".
   Da jeg fann fram dise gamle negativene og skannet dem over kom det for meg ei historie
jeg hørte en gang. Det var om en kar som alltid skulle være ute i god tid med alt. Når han
visste at det skulle bli grisslakting, så koka han opp skåldingsvatnet kvelden i forvegen.
Da var det bare å varme opp att vatnet dagen etter når slaktinga tok til!
 
 
 

Raking av bust. Birger Bolme og Birger Bakken.

Lars og Birger Bakken raker bust. Legg merke til taustumpen med løkke på som
ligger i snøen i venstre bildekant. Det er "rottve'en", ei tauløkke som de festa på
grysetrynet for å lede - eller dra - grisen ut av fjøset.



Et "bonusspor" fra Gunnar i Løften:
Nettopp i 1977 anskaffet vi oss to (surnadals)smågriser, Anna og Lovinda. De
losjerte i ei gammal lekarstuggu med en gare rundt, men gikk også noe løse
rundt huset vårt, ja... To familiemedlemmer, med andre ord. Å "bli stekt i sitt
eget fett" fikk litt konkret mening vinteren etter, på en måte.

Anna og Lovinda, nyankommet! - Skal vi være venner? spør gjestfriheten selv,
bearded collie-valp Taras Bulba.

Visst ble de gode venner. Den hårete trudde til tider også han var gris.
Men altså: Lørdag 19. november (7 kuldegrader, snøvær, snødybde 30 cm)
var det jamt slutt. Vi hadde sendt bud etter Fredrik Øver, og han kom og sto for
slaktinga, assistert av Tor Løften. Det må ha vært bra fôring, for dyra målte da
23 og 26 tommer (henholdsvis 135 og 140 kg).

Grisemåling er et kapittel for seg. Vi har ennå et av målebanda (i messing,
1,80 meter langt, og med 1 tommer lange ledd):

Grisene skulle måles rundt magen like bak forbeina, og det tommemålet
kunne regnes om til cirka kilosvekt.

Bandet ble også brukt til å måle lengden på grisene, for å finne ut
når de var store nok til å bli tatt fra grisepurka (som ofte kunne ha
større kull enn ho makta, og ungene var i det hele tatt utsatte de første
leveukene). Før i tida var griseunger dessuten så verdifulle - i hvert fall
for småkårsfolk - at enkelte kunne bli boende inne sammen med folket en
stund, der risikerte den i hvert fall ikke å fryse i hjel. Grisen var inne til den
"nådde oppunder langkrakken", forteller Liv.  Først da kunne den plasseres
ut i grisebingen/grisehuset.

Målebandet var anvendelig til mer. Liv brukte det for eksempel som smykke
på mang en fest i sin ungdom!

PS2 Det ble ingen hjemmeslakting på våre to neste og siste griser. De for
med Per Egil på slaktebilen og rett til Skei. Hjelpesmann på bilen den dagen
var forresten - og som vanlig - Magne Øver.