Onsdag
Onsdag Delvis skyet
18°
Delvis skyet
Flau vind
Torsdag
Torsdag Skyet
22°
Skyet
Svak vind
ivan lorgen og foreldre

- Nå kan jeg endelig være meg selv

​Ivan Bolmøyen Lorgen (14) fra Rindal er født jente og ble døpt Karmen. I lang tid har han kjent at han er født i feil kropp. Nå har han skiftet navn, og føler en enorm lettelse og glede over at han endelig kan vise sitt sanne jeg.

Og når vi her skriver «han», er det fordi alt annet føles helt feil for Ivan. Videre i reportasjen vil vi derfor konsekvent omtale Ivan som «han», slik han ønsker at alle andre også gjør.

Vi treffer Ivan, mamma Kari Mette og pappa Georg hjemme i stua til familien i Bolme i Rindal.

Ivan ble født på Orkdal sykehus 8. april 2005, og er den yngste i en søskenflokk på tre. Storesøster Lone fyller 23 år i sommer, mens storebror Albert er 19 år. Ivan er elev på 8. trinn på Rindal skole. 

- Ivan er vår lille attpåskatt, sier mor.

Mor og far beskriver «attpåskatten» sin som åpen, snakkesalig, svært lite beskjeden, bestemt og kreativ.

Viste Ivan noen tegn i oppveksten på at han var mer gutt enn jente?
- Da han ble 4-5 år begynte han å ha meninger om hvilke klær han skulle ha på seg. Plutselig ble det protester når jeg foreslo rosa klær, kjoler og skjørt, sier mor.

Ivan forteller at han husker han på denne tiden, og et stykke oppover barneskolen, likevel kunne kle seg i det mor bestemte.

- Jeg gjorde som hun sa, men jeg følte meg slettes ikke komfortabel, sier han.

Videre forteller mor og far at de ikke var innom tanken på at det lå noe mer bak protestene mot å bruke typiske jenteklær.

- Vi reagerte ikke på dette den gangen, og tenkte at han bare var en guttejente. Det er det jo mange som er. Men når vi vet det vi vet i dag, så kan vi se tilbake på mange tegn som kan tolkes dit at han er en gutt i en jentekropp, sier Kari Mette og Georg.

Da Ivan gikk i 4. klasse begynte han å kjenne skikkelig på følelsen av å være født i feil kropp.

- Før denne alderen tenkte jeg at alle jenter sikkert kjente det på samme måte som jeg. Men da jeg kom i 4. klasse begynte jeg å forstå at det ikke var slik. Forskjellene ble mer tydelig hvor eldre jeg ble.

Kjoler, dukker og sminke har aldri vært noe for Ivan, og han lekte mest med gutter.

- For meg var alt dette helt naturlig. Jeg er jo en gutt, og har alltid vært det.

Bort med det lange håret
I starten av 7. klasse fortalte Ivan hvilke følelser han kjente på til ei venninne som ikke bor i Rindal.

Ikke så lenge etterpå var tiden inne for å fortelle det til foreldrene. I lang tid har Ivan «maset» på mor for å få klippet bort det lange håret, og det var nettopp i bilen på vei hjem fra frisørsalongen at han fortalte hemmeligheten han har båret på.

- Jeg var fortsatt litt usikker og redd, og kjente at det var vanskelig for meg å si om jeg var jente eller gutt. Så da sa jeg til mamma at jeg følte at jeg var begge kjønn. Hun tok det veldig fint, og det gjorde også pappa og mine søsken, smiler han.

Etter hvert som tiden gikk ble Ivan sikker i sin sak.

- Jeg er født i feil kropp. Jeg føler meg som en gutt.

Foreldrene tok gutten på alvor, og tok kontakt med lege for å få råd.

- Vi har lenge sett at det har vært tungt for Ivan. Humøret har ikke vært bra. Det var derfor godt å få snakket med legen som tok oss på alvor og henviste Ivan til Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) i Kristiansund for videre utredning.

Utredningen på BUP viste at grunnlaget for å henvise han videre så definitivt var til stede. Nå står Ivan i kø for å bli utredet for kjønnsdysfori på Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.

ivan lorgen kanin.jpg
Ivan er en dyrevenn - her sammen med sin kjære kanin

Ting tar tid
Mennesker med diagnosen kjønnsdysfori opplever fra barndommen eller puberteten at de psykisk tilhører det motsatt av hans eller hennes kroppslige kjønn.

I Norge har Oslo universitetssykehus ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsdysfori (NBTS) fått det nasjonale ansvaret for behandlingen. Det betyr at det kun er ved NBTS på OUS man utfører endelig utredning, diagnose, pubertetsblokkere, hormonbehandling og kirurgi. 

Ivan har fått beskjed om minst ni måneder ventetid for å få komme til første samtale. Deretter venter en lang prosess for å få diagnosen kjønnsdysfori, for så å kunne starte med tilførsel av testosteron. En eventuell hormonbehandling er ikke aktuelt før han fyller 16 år.

- Ved å få tilført testosteron vil jeg starte en ny pubertet som gutt, sier Ivan.

Føler du at ventetiden er uendelig lang?
- Ja, det er klart at jeg skulle ønske at dette skjedde fortest mulig. Samtidig har jeg forståelse for at dette tar tid, sier han.

Onsdag i forrige uke valgte han og foreldrene å fortelle om situasjonen til medelever på Rindal skole - samme dag som han endret navnet sitt fra Karmen til Ivan.

- Vi hadde først samtale med lærer og helsesøster, og de hjalp oss med å fortelle det videre til elevene.

Hvordan var reaksjonen blant medelever?
- Det var utelukkende positivt. Jeg har ikke hørt noe negativt. Jeg blir ikke behandlet annerledes enn tidligere, og det kjennes bra. Det var en utrolig lettelse å få sagt det. Nå kaller alle meg for Ivan, smiler han.

Hvorfor endte du opp med navnet Ivan?
- Jeg har sett navnet tidligere, og tenkt at det er fint. Jeg liker det rett og slett.

Ivan, Kari Mette og Georg er veldig takknemlige for responsen de har fått fra rindalingene.

- Vi har fått så mange fine tilbakemeldinger, og føler vi har støtte fra et helt bygdesamfunn. Rindalingene har imponert oss. Det er utrolig rørende.

De ønsker også å skryte av hvordan Rindal skole har taklet situasjonen.

- Allerede dagen etter vi fortalte det til elevene, var navnet til Ivan endret på alle hyller og skap, og på digitale plattformer elevene bruker. Ivan har også fått tildelt egen garderobe i gymtimene. Dette setter vi så stor pris på. De ansatte på skolen har vært helt enestående, sier de.

Født i feil kropp
Ivan viste stor interesse for dokumentarserien «Født i feil kropp» som ble vist på TV2 i 2014. Serien omhandler kjønnsidentitetsproblematikk, et tema som Ivan kjente seg veldig godt igjen i.

- Dette var første gang vi opplevde at Ivan måtte se et TV-program. I ettertid så skjønner vi hvorfor dette var så viktig for han, sier Georg.

Ivan forteller at det var en lettelse å se TV-serien.

- Jeg kjente meg igjen i historiene. Dette handlet om meg. Samtidig kjente jeg på at dette var en ukjent diagnose for mange, og jeg var redd for reaksjonene. Det ble mange tanker i denne perioden av livet mitt. TV-serien motiverte meg likevel til å stå frem med historien min, og det angrer jeg ikke på i dag.

Foreldrene nikker og er helt enig med sønnen sin.

- Vi har fått en gutt og et nytt navn å forholde oss til, men vi har også fått et barn med et helt annet humør. Som liten var han sprudlende og glad, men da puberteten startet ble han tung til sinns. Dette har snudd totalt, så foreløpig er det ingen tvil om at vi har gjort det rette. Man ønsker det beste for barnet sitt, sier mor og far.

Ivan kjenner seg igjen i beskrivelsen fra foreldrene.

- Nå er alt så mye bedre. Endelig kan jeg være meg selv 100%. Jeg er så fornøyd med den jeg har blitt, smiler Ivan som for første gang i sitt liv gleder seg til å kjøpe klær.

De var på kleshandel forrige uke, og det ble en positiv opplevelse for både mor, far og sønn.

- Det er første gang vi ikke har fått spørsmålet om vi snart er ferdige, ler pappa.

Ivan forteller at han fikk lettere panikk da mor begynte å snakke om hans kommende konfirmasjon og bunad.

- Da gikk det mange alarmer i hodet mitt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte komme på noe for å slippe unna bunad. Det har vært helt krise, sier han.

Selv om alt ser ut til å ordne seg til det beste for Ivan, er Kari Mette og Georg åpne om at det har vært en tøff prosess, som slettes ikke har vært en dans på roser.

- Det har vært mange tanker og bekymringer, og vi har kjent på dårlig samvittighet for at vi ikke har oppdaget dette tidligere. Det er klart at vi er bekymret for fremtiden til Ivan, og om han vil bli akseptert i de ulike fasene av livet. I tillegg har vi kjent på en slags sorg over at vi har mistet jenta vår.

Likevel er viktig for foreldrene å presisere at de ikke ser på situasjonen som verken en tragedie eller en katastrofe.

- Vi er klar over at det vil dukke opp utfordringer, og at det vil bli tøffe tider for både Ivan og oss andre som står han nær. Men barnet vårt har den samme personligheten som før, og vi har en frisk og oppegående sønn. Det kunne vært verre, og vi står klare til å ta utfordringene som kommer. 

Vil hjelpe andre med kjønnsdysfori
Ivan håper at historien hans vil hjelpe andre i samme situasjon.

- Det har jeg tenkt mye på, og er hovedårsaken til at jeg vil dele min historie. Kanskje jeg kan hjelpe andre i samme situasjon. Om det er noen som kjenner på slike følelser, så vil jeg først og fremst gi råd om å snakke om det. Ta en prat med noen du stoler på, slik at du ikke sitter alene med tankene. Bit sammen tennene og vær tålmodig. Det ordner seg til slutt, sier han.

Ivan håper også at åpenheten vil være med på å knuse fordommene rundt kjønnsdysfori.

- Uvitenhet er den viktigste årsaken til fordommer. Folk vet for lite om slike som meg. Det ønsker jeg å få en forandring på.

Hva tenker du om fremtiden?
- Jeg drømmer om å bli åstedsetterforsker, svarer han kontant. Ellers vil jeg bare være en helt vanlig mann.

Ivan har mange fritidsinteresser, og er aktiv i både taekwon-do og friidrett. I tillegg liker han godt å tegne, og sang og musikk har alltid vært viktig. Han har hatt flere sangopptredener opp gjennom livet, men nå har han tatt en pause fra syngingen.

- Jeg vil ikke synge med stemmen jeg har nå. Den liker jeg ikke så godt. Men om noen år skal du ikke se bort ifra at jeg synger offentlig igjen. Inntil videre holder det med synging i dusjen, smiler Ivan.

Vil du lese mer om kjønnsdysfori? Besøk nettsiden til Harry Benjamin Ressurssenter her. 

ivan lorgen foreldre2.jpg
Ivan får full støtte fra sine foreldre Kari Mette og Georg
 

Tips en venn Skriv ut